Referat fra 1/4 finalen vår i NC2010.

Livet er annet enn fotball, blant annet den årlige dugnaden med brettvask i Ekeberg hallen (nei, ta det rolig - den dugnaden er ikke i KFUM-regi så dere skal ikke engste dere for å bli innkalt til den), og det er derfor dette referatet kommer litt sent.

Vi kjenner jo alle til resultatet av dagens siste kamp, så det er ingen grunn til å forsøke å bygge opp en spennende historie som kulminerer i et klimaks. For klimakset uteble dessverre i ettermiddag.
Jeg vil i stedet ta dere med tilbake i tid, fra rundt kl 13.00 i dag og frem til pausen i vår 1/4 finale mot Langhus.
Dette for å gi dere alle et innblikk i at fotball ikke bare er det som sees på banen. Det er, tro det eller ei, mange ting som foregår i kulissene.

I alle inngangene til våre kamperi NC 2010 frem til og med 1/8 delsfinalen har jeg fokusert på å få guttene tent, få det litt dyriske frem i dem til kampstart. Forskjellige former for flammetaler og fakter for å få dem helt opp i det røde feltet. I inngangene til de to siste kampene, spesielt denne siste, har jeg fokusert veldig sterkt på laget - på enheten - på vi!
Jeg var veldig imponert over seiren hertil morgen over Ottestad, guttene viste moral og fight som lag, og det gav meg et, mener jeg selv, betinget håp om at vi kanskje kunne overraske også mot Langhus.
Man kommer lengst med ærlighet sies det, og skal jeg være ærlig, så har vi fått fotballeksjoner av Langhus 2 ganger tidligere i år, i serien og i Obos cup.
Så jeg har kjennskap nok til Langhus til å vite at det ville være å begå fotballmessig sepuku og forsøke å sende guttene maksstresset ut på banen med 180 i puls og galskap i øynene.
Det har vi prøvd to ganger tidligere mot dette laget og det har ikke fungert spesielt godt for å si det mildt.
Nei, flammetaler og andre sprø innfall jeg måtte ha ble lagt til side for å gi guttene den innstillingen de må ha for å slå Langhus.
Stikkordet er ro! Stress og høy puls mot dette laget straffer seg. Langhus er et ekstremt bra lag med gode spillere på alle plasser, de spiller med en spillforståelse og et overblikk som er livsfarlig hvis man begynner å stresse. Når det i tillegg spilles 1/4 finale i NC foran masse tilskurer, foran alle foreldre, søsken osv., ja da er det nok av stressmomenter for guttene, mye mer enn noen gang før i forbindelse med fotball. Den stressen kunne vi ikke la guttene ta med seg inn på banen i ettermiddag.

Derfor brukte vi ekstra lang tid til kampforberedelsen i ettermiddag, guttene var forstålig nok høyt oppe og nesten overgiret da vi møttes. Å komme til 1/4 finale i NC er en BRAGD og det bringer med seg et høyt spenningsnivå.
Derfor brukte i dag storstuen i klubbhuset til kampforberedelsen, vi trengte plass, vi trengte ro.

Alle guttene vet at vi har fått klø av Langhus tidligere, derfor var 1. bud å få dem til å innse at det ikke er noen automatikk i at det skulle skje igjen. En liten tale om på hvilke områder vi har lyktes med forskjellige ting mot Langhus i de tidligere kampene, en liten reminder om at vi hadde slått et av de andre Langhus lagene i gruppespillet, at de kanskje ville undervurdere oss, og ikke minst at vi har lyktes veldig bra i alle kampene våre tross sterke motstandere.
Man kommer ikke til en kvartfinale kun pga flaks. Gruppen - laget - vi har lyktes med det vi har gjort frem til nå og det er ingen grunn til at vi ikke skulle kunne lykkes enda en gang.
Hemmeligheten? Ro!
Ro i kropp, ro i sjel, ro i spillet og sist og ikke minst ro i de avgjørende situasjonene.
Først da, når vi er rolige, kalkulerende og veloverveide i spillet vårt kan vi få brakt Langhus ut av balanse.
Lett å si, ikke lett å få til i praksis.
Guttene var friske og ble med på et forsøk som jeg hadde planlagt for å gi dem ro og få ned pulsen og stresset over at det var Langhus vi skulle møte i en kamp med "alle" tilstede.
Alle guttene la seg på gulvet i en stor sirkel, med føttene inn mot sentrum, holdt hverandre i hendene, øynene var lukket og det ble etterhvert helt stille.
En liten fortelling med min mest monotome stemme om et fysikkforsøk jeg var med på som barn hvor det ble sendt strøm gjennom en mennskelig sirkel akkurat som den guttene lå i nå. så lenge sirkelen var ubrutt merket vi ingenting selv om strømmen gikk gjennom oss, men brøt noen sirkelen så smalt det! Dem som brøt sirkelen var dem som fikk karamellen over fingrene.
Holder vi sirkelen intakt er det ingen som får en smell.
Fellesskapet! Samholdet! Sirkelen - laget - oss! Står vi sammen er vi sterke og får ingen smell, bryter vi sirkelen går det galt! Et synonym på det guttene måtte ha i hodet når de gikk på banen mot Langhus.
Guttene var nå helt rolige der på gulvet, fortsatt mens de lå i sirkelen fikk de beskjed om å se for seg de beste tingene de kunne forestille seg om hvordan de enten taklet, driblet, slo den perfekte pasningen, reddet en straffe, scoret et mål mot Langhus, alt avhengig av deres posisjon på banen.
Roen i klubbstuen var intens. Forestill dere 16 gutter på 12-13 år være helt stille og dypt fokuserte på gode bilder inne i hodene deres mens sirkelen var intakt.
Sammen skal vi gjøre dette gutter!
Deretter var det langsomt ut av "drømmeland", åpne øynene, bryte sirkelen rolig og langsomt, reise seg opp og sette seg ved bordet igjen. Det var en ny gjeng med gutter! En gjeng som nå hadde roen og troen på at egne ferdigheter var gode nok til å slå Langhus.
I veldig rolige former fikk alle guttene en sjokomelk og en banan. Tror faktisk aldri vi har sett dem så rolige mens de satt og spiste og småpratet sammen.
Duc gikk gjennom startoppstillingen og deretter la laget i vei mot bane 17.

Planen var med andre ord simpel. Guttene skulle gå på banen, føle ro og ingen stress over å skulle møte Langhus, spille sitt eget spill, turde å spille fotball uten panikk og stress. Kunne de holde den stilen lenge nok ville Langhus begå feil, det vet vi at selv de gjør en gang i blant.
Kunne vi få dem til å bli stresset i stedet? Skjedde det kunne vi få den avgjørende fordelen, den avgjørende sjansen.
Det fungerte faktisk.
Guttene spilte rolig, veloverveid og med en trygghet som jeg aldri har sett dem før i en kamp mange var sikre på var tapt på forhånd noen timer før.
Illusjonen vi hadde forsøkt å skape i fellesskap i inngangen til kampen kunne kanskje gå hen å bli virkelighet.
De første 10 minuttene var kanskje våre beste i hele turneringen og det enda motstanderen tatt i betraktning. Sirkelen holdt fortsatt!
Vi spilte fornuftig, vi spilte fotball, vi presset uten vanskeligheter spillet opp på Langhus sin banehalvdel, vi var helt på høyde.
Langhus er et bra lag, verken mer eller mindre. De trenger ikke de store sjansene for å straffe sine motstander og vår lille drøm eller illusjon led et lite knekk da Langhus tok ledelsen på et litt unødvendig mål. Heldigvis viste guttene fortsatt både ro og moral, og de produserte vel alle sjansers mor da Nico ble spilt fri for åpent mål. Det kunne bli den utligningen som ville vise guttene at Langhus er til å hanskes med.
Dessverre ble det ikke slik. Litt for mye trøkk i skuddet og en anelse for mye "ryggsekk" gjorde at ballen gikk over det tomme målet.
Selvsagt, det skal ikke mye til før vonde minner dukker opp. Og når laget 2 ganger innenfor få minutter opplever at ballen ikke triller deres vei i veldig avgjørende situasjoner i en så kort kamp, så skjer det lett at panikken og stressen kommer snikende, uansett hva vi har gjort av forbedelser for å unngå det.
Det var lett å se på sidelinjen at våre gutter begynte å stresse mer og mer. Resultatet av det var at Langhus ble mer dominerende enn godt var. Dessverre fikk de uttelling enda en gang rett før pause og de få minuttene i pausen var dessverre for lite til å få dem til å falle til ro og trekke pusten rolig igjen.
Jeg må vel være ærlig å si at illusjonen, drømmen, sirkelen vår for denne gangen brast med 2-0 målet.
Jo da, vi hadde et par muligheter for å pynte litt på resultatet i 2. omgang, men det kan ikke endre på at Langhus også var det beste laget i denne omgangen og det var ikke ufortjent at de vant. 4-0 var unødvendig mye, men det går slik når man stresser mot Langhus.

Jeg ser ingen grunn til å dvele lenger ved det nederlaget. Jeg fryder meg over den fremgangen laget har vist, fryder meg over de mange flotte kampene laget har gjennomført i NC. Og jeg gleder meg stort til at vi skal i gang med høstserien for vi har hatt stor fremgang som lag de siste månedene, noe vi tross fikk bevis på i årets NC. At nå 1/4 finale i NC er kun noe vi skal være veldig stolte og veldig fornøyde over å ha spilt oss frem til.

Det blir en oppsummering av NC for hele gruppen når vi alle har kommet "inn for landing" om en dag eller to. Jeg vil veldig gjerne ha tilsendt bilder fra dere foreldre som har tatt bilder på div kamper under årets NC. Send dem til: kfum1997@gmail.com